Resebrev från Grekland 2006

© Text & Bild: Admirala

Kea, Serifos, Sifnos, Syros og Athen, 30. juli - 19. aug

Første dag på skjønne Kea
"Makedon" harver opp det stille, pastellblå havet. Vi passerer Sounion, tempelet kan så vidt anes mellom fjell og himmel. Ettermiddagssola henger tung og mett bak oss, snart stiger Kea opp framfor baugen, som en gråbrun, uvelkommende masse. Øya virker ikke komme nærmere på en lang stund, selv om "Makedon" gjør unna sine sjømil i godt tempo.

Vi har lagt ut fra Lavrio, etter en ukomplisert busstur fra El. Venizelo, Athens flyplass (Bussen koster 6 E, tok ca 40 min. og går fra en holdeplass like over veien fra Sofitel).

Lavrio, beryktet for sin uskjønnhet og fattigdom, er ansiktsløftet de siste årene, og virker på ingen måte styggere enn andre moderne, greske betongbyer. Imidlertid synes vi det er slemt å kreve 4 E for en miniflaske hvitvin, mye dyrere enn i Nafplio. Men det skal senere vise seg at øyene tar samme pris, og vel så det.

Tilbake til "Makedon". Det er godt å sitte med sola i ryggen og havbris i ansiktet, og vite at man er på sin aller første øyhopping. Vel har vi vært på mange øyer før, men alltid hatt én som base og reist på én- til todagersturer til andre øyer. Denne gangen skal vi gjøre det "på ordentlig" Iallfall nesten. Litt juks er det muligens at vi har bestilt alle båtbillettene og hotellrommene på forhånd. Vi orker ikke bruke tid på å lete etter rom, og senere skal det vise seg å være fornuftig, flere av øyene har faktisk ikke et eneste ledig rom å oppdrive.

Korissia, havnebyen på Kea, ligger smilende og tar i mot oss. Hadde vi ikke ordnet taxi på forhånd, ville vi imidlertid blitt stående der ganske rådville. Her er ingen romutleiere, ingen buss, ingen taxi - unntatt den "vår" Yannis kjører. Han tar oss med oppover i landskapet, svinger mellom oliventrær som gror krokete og flekkvis i det terrasserte landskapet. Hver terrasse er nydelig skapt av stein som ligger i millimeterpresisjon. Øya, som virket så kald og grå fra havet, skinner nå gyllen i de lave solstrålene, og Ioulida, hovedstad og endemål for vår korte ferd med Yannis, lyser hvit, vakker og akkurat så sukkerbitaktig som den skal. Husene vokser tilsynelatende fritt oppover de bratte åssidene, og røde tegltak, blå skodder og ett og annet pastellmalt hus bryter opp det hvite.

Vi skal bo på hotell Serí (Serie iflg. nettstedet, 100 E natten m god frokost, Ioulidas eneste hotell). Rommet er stort og nytt og lekkert innredet, og vi merker oss uvant luksus som badekåper, samt dusj som kan henges på veggen OG er i tett kabinett. Hvilken fryd! Balkongen har herlig utsikt mot by, hav og landskap. Det er fem-ti minutt å gå inn til byen. Ioulida er bilfri, esler og trillebårer brukes til transport. Så deilig og stille det er her! Byen har ikke endret seg mye de siste hundreårene, og forhåpentligvis forblir det slik, for det er ikke lov å bygge nytt inne i gamlebyen, blir vi fortalt.

Turister finnes knapt i Ioulida, iallfall ikke i vanlig forstand, men rike athenere og andre pengefolk bygger gjerne sommerhus på øya, eller kjøper hus i gamlebyen. Nærheten til Athen gjør det til en yndet sommerøy for dem, og det er trendy å ha hus her. Vi drikker en øl på Taratsaki, og får akkurat med oss den appelsinrøde sola som dukker i havet, mens Ioulida brer seg ut foran oss.

Det er ikke mange spisesteder å velge mellom, og de to største og etter sigende beste, ligger på den vesle platiaen, hvor de deler plass med det flotte, neoklassisistiske rådhuset. De to stedene, Rolando's og Kalofagodon, fyller hele plassen med sine stoler og bord, og fylles snart opp av sultne gjester. Inkludert oss.

Ioulida, kardemommebyen med løven
Luften er frisk og brisen styker mildt bort de heteste solstrålene. Vi utforsker Ioulida i flere omganger. Byen er et eventyr av smale smug og bratte gateløp, med uventede glimt av solsvidde marker og, langt der nede, havet. Det sies at den norske forfatteren Thorbjørn Egner dro til Kykladene og ble inspirert til sin bok om Kardemommeby, og han må ha vært akkurat her! Dette ER Kardemommeby, det er formelig så vi ser de hjelpeløse røverne luske mellom husene, og Tobias i Tårnet speidende utover. Og selv boken om Kardemommeby har en løve.

En dag går vi nemlig den korte stien til den smilende løven. Løven er hugget ut i en diger stein, 600 år før vår tid. Det er et hjertelig møte, løvens lykkelige og en smule fårete smil får oss til å bryte ut i latter. Vi står der og flirer mot den glade oldingen, og klapper den som en trofast hund når vi går. Tenk å være så blid - og få så mange mennesker til å smile - i 2600 år!

Vandring i paradiset. Kea, altså.
Det går en sti forbi den smilende løven og ned til Otzias ved havet. Den skal være noe over fem kilometer lang, men den kunne gjerne vært lengre. For en fantastisk vandring vi fikk! Et gammelt eseltråkk går gjennom olivenlunder, mandel- og eiketrær, noen steder er her høye steingjerder, andre steder går stien i åpent lende. Gresshopper og sommerfugler leker rundt oss, det dufter urter og tørt løv. Det forbausende fruktbare landskapet er mildt og vakkert og stien slynger seg langs åssider og ned i daler. Like før vi er framme får vi mandler av et gresk par som plukker dem rett fra bondens trær. Mhm, har aldri smakt ferske mandler før!

Stranden i Otzias er nesten folketom, med deilig sand og rent vann, og vi får oss et forfriskende bad. Etterpå går vi mot Vourkari, roter oss bort og redder dermed (forhåpentligvis) to bitte små kattunger. Vourkari er en liten landsby full av båtfolk, og vi spiser lunsj på Aristos, tørr, beinete kylling, gode imam bayildes og frisk grønn salat. Går videre til Korissía, stranden her er enda finere enn den i Otzias, og vi bader lenge. Korissía er en koselig liten by, ikke vakker eller pittoresk, men livlig og fint beliggende ved sjøen. Yannis ringes, kommer og kjører oss hjem. Det hadde nok gått an å ta buss, men vi har gått langt, over en mil.

Turen Ioulida-Otzies fant vi på et kart som viste mange turløyper. Løypen vi tok var godt merket, og vi var aldri i tvil om hvor vi skulle gå. Vi gikk sent og brukte to timer, med mange foto-/filmstopp.

Flere strender og en sur greker
Pisses! Litt av et navn på denne stranden, som skal være Keas fineste. Yannis kjører oss dit, gjennom et nakent landskap hvor et irrgrønt dalføre ligger som en uventet smaragd i alt det knusktørre. Vi skjønner ikke helt hvorfor Pisses er så fin. Den er vel som strender flest? Ikke bare det: Vi vil ha solsenger og parasoll. Det er dødt på stranden, men klokka er elleve, så maken slår opp en parasoll og går for å hente solsenger. Da kommer en illsint utleier, og i stedet for å gi oss senger og ta betaling, slår han rasende sammen parasollen og jager min stakkars husbond bort. Trivelig sted?

Nei, tydeligvis ikke, så vi trasker i vei, ca 7 km til Koundoros. Dette er, etter vår mening, en mye finere strand i lunere, vakrere og grønnere omgivelser, med finkornet sand og luksussolsenger - til 10 euro per stk! Men det betaler vi (nesten) med glede nå.

Mat og drikke i Ioulida
Vi går på Rolando's første kvelden og spiser en squashrett med hvitløk vi aldri har sett (enn si spist) før, åh, så godt! Gresk salat, auberginesalat og oksekjøtt i rød saus med makaroni utgjør resten av måltidet. Alt smaker fortreffelig, vi mm-er og ah-er og spiser oss stappmette. Øvre del av Rolando's fungerer som kafé på dagtid, og dette er et utmerket sted å sitte for å betrakte folkelivet på platiaen.

Kalofagodon, den andre restauranten på platiaen i Ioulida skal visstnok helgrille to griser hver fredag og lørdag. Vi var ikke på Kea disse dagene, men spiste favastuing, en salat og og Paspala, en original Kea-rett som inneholder blant annet svinekjøtt, egg og tomat.

Men det beste spisestedet i byen er etter vår ringe mening To Steki, som ikke ligger på den sentrale platiaen, men videre opp hovedgaten. Her er ingen a la carte-meny, men et godt utvalg av "dagens retter", laget med inspirasjon og innlevelse av kokken. Her var vi to kvelder, og like begeistret for hver eneste rett. Paiene, for eksempel, var himmelske.

To steder er glimrende for solnedgangsdrinken:
Panorama (best), et Zacharoplastion (konditori) og Taratsaki, en café som også har gode lunsj-/middagsretter, for eksempel pikilia. Begge har inngang fra hovedgaten.

Det finnes et par barer også. An Lefkos, like nedenfor platiaen, ble vårt stamsted. Her er koselig betjening og den herlige hunden Billy, som er blind og kjælen og så søt at han er til å spise opp.

Leon ligger oppe ved to Steki, og virker på en måte mer upersonlig enn An Lefkos, men vi var der bare én gang, så...

Til Serifos
Før båten som skal ta oss til mellomlanding på Kythnos kommer, spiser vi en god lunsj på Apothiki i Keas havneby, Korissia. En skandinavisk utseende jente jobbet som servitør der, så vi prøvde jo å finne ut hvem av de andre servitørene som kunne være kjæresten/mannen hennes. Man tenker jo kamaki med en gang... Det viste seg at hun var fra Umeå, så vi håper hun ikke overhørte sladringen vår. Hyggelig var hun iallfall, og for alt vi vet kan hun ha eid stedet.

Kythnos: Vi har tre timer til neste båt, og etter en fredelig fergetur over silkemykt hav er det bare å fortsette freden på en av strandtavernaene. Vi velger og Byzantinum, hvor vi deler en umåtelig god salat med ruccola og soltørkede tomater. Vi prater med servitøren, som blant annet kan fortelle at den nå så søvnige byen forvandles til et inferno om kvelden.

Solen går ned og stjernene tennes i løpet av overfarten til Serifos, småøyer stikker spøkelsesaktig opp fra havdisen, verden er en stund bare grå og rosa før den blir helt svart.

Skuffelse på Serifos
På kaien i havnebyen Livadia blir vi uventet hentet av hotellets bil, og kjøres den lille kilometeren (gjetter jeg) til hotel Serifos. Vi har fått verdens minste hotellrom til 85 E/natten med frokost, og blir litt sure. Men faktisk var det vanskelig å få tak i rom på øya, selv om vi bestilte i juni, de ville bare leie ut til folk som skulle være her minst en uke. Sa de.

Vel, hva kan man gjøre? Drikke. Vi spiser noen gode kyllingpitaer og velger deretter en bar på måfå. Bestiller drinker og venter. Og venter. Og gjesp. Så vi bare går derfra, uten å gi beskjed. Skal det ta mer enn 20 minutter å få en drink? Senere skulle det vise seg at Serifos må være det tregeste stedet i Hellas med hensyn til servering. Et kvarter for å få bestilt en frappé, og så et kvarter til før den kommer, er det normalt? Var det fullt, spør du kanskje? Nei, bare ett eneste bord utenom mitt var opptatt! Vi har mange eksempler på det samme, men det fantes to hederlige unntak, Malabar og Karnagio, som begge blir beskrevet under.

Dagen etter, og inntrykket av Livadia blir ikke bedre. Livadia, synes vi, er et nokså usjarmerende sted. Byen mangler liksom karakter, den er støvete, sløv, kjedelig...

Serifos er en meget tørr øy, iallfall i august, og det brune landskapet frister ikke til turer. Vi reiste til flere steder med buss, og hele øya virker være slik. Serifos lever opp til kallenavnet "den ufruktbare".

Dra til Chora, men ikke når som helst.
Chora Serifos er hvit og vakker både på avstand og tett på. Bussene går fra Livadia presis hver halvtime, og vi er glade vi slipper å gå de bratte stiene opp dit. Bussen stopper flere steder ved Chora - også om du ber den stoppe utenom holdeplassene. Det er greit å iallfall første gangen ta den til topps og så gå videre opp til kastroet. Borgen er det ikke mye igjen av, men stedet gir deg fantastisk utsikt over Chora, Livadia og store deler av øya. Veien opp dit går gjennom smale, svingete gater, husene er så hvitkalkede at det nesten skjærer i øynene.

Vi hadde hørt at Kastro-utsikten er spesielt betagende i solnedgang, så vi gikk hit en gang til. Og lyset over Livadia er fint herfra, men solen går ned bak et fjell, så spektakulert er det ikke.

Chora er bilfri, så den er virkelig fredelig så det holder. Og vel så det:
Her er to "bydeler", Pano Chora, den øverste og Kato Chora. Førstnevnte har mest liv og røre, men uansett er mesteparten av byen nærmest utdødd under siestaen. Ingen god tid å være her, altså. Så vidt vi kunne se var ene og alene den tavernaen som ligger ved den øvre bussholdeplassen åpen i siestatid. Greit det. Men uansett tid på dagen (vi var i Chora flere ganger), virker byen mer som en vakker kulisse enn en levende by. Vår lokale informant, Christina, har fortalt at bare 800 bor fast på øya, så selv med turister skal det jo endel til for å fylle opp, særlig siden turistene holder seg til strandbyene.

Noen strender på Serifos og naturens egen a/c
Livadia har en lang sand-/småsteinsstrand, men den er ikke fristende, og vannet virket skittent den dagen vi sjekket. Det kan selvsagt ha vært tilfeldig. Livadakia, i gåavstand fra byen, har deilig sandstrand.

Psili Ammos skal være Serifos' beste, og ble visstnok kåret til en av Europas vakreste strender av Sunday Times. Ja vel? Jo da, det er vakkert her, men så vakkert? Vi reiser dit med dagens første buss, og slår oss til under en skyggefull tamarisk. Etter hvert som dagen går og det fylles opp må vi dele på tamarisken, men stranda blir på ingen måte overfylt. Et par strandtavernaer er eneste bebyggelse her. Vi spiser på O Manolis, en helt grei lunsj.

En dag tar vi bussen til Megalo Livadi. Den er, ikke som man skulle tro, større enn Livadia, men bare en håndfull hus og to tavernaer bak stranden. Serifos var en gang rik på gruvedrift, og her hadde gruveselskapet sitt hovedkontor. Den vakre neoklassisistiske bygningen står her fremdeles, glemt og forlatt og på sammenbruddets rand. Vi går inn, og finner storslåtte rom der hvor taket ikke er rast sammen. Trist. Rester etter selve gruvedriften står også omkring den vesle byen, monumenter som tegner seg rødbrune av rust mot det asurblå vannet. Det er faktisk vakkert på en sorgmodig og brutal måte. En åpen gruvesjakt sender herlig, kald luft mot oss. Det er opp i mot 40 grader ute, vi går inn i sjakten for en stund, det er umåtelig deilig.

Og faktisk, når vi sitter nede ved stranden, kjenner vi at denne kjølige luften er her også. Ikke så kald som i sjakten, men likevel er det merkbart friskere her enn lenger oppe i bakkene. Her er flere åpne gruveganger, blant annet en diger på andre siden av bukten. Kan det være årsaken?

Mat og drikke på Serifos
Livadia: Malabar (ja, det er en bar, ja) ligger litt innenfor havnepromenaden, har et biljardbord og er åpen hele året som en av svært få barer på øya. Og den har Christina, det vil si, Christina eier baren, og hun ble et riktig hyggelig bekjentskap. Rusty Nails kan hun lage også, som første greske bartender vi har møtt (vel, hun er halvt amerikansk). Malabar ble vår stambar, og vi kulturutvekslet ivrig med Christina. Hadde det ikke vært for Christina hadde Livadia fått en svært så lav karakter i vår bok.

Karnagio var den eneste strandkafeen på Serifos som ikke hadde treg service, så det ble stedet for våre frappéer.

Maten i Livadia var helt ok, men ikke mer, og jeg har ikke engang notert ned navnene på tavernaene. Imidlertid hadde Tootsie oppi en bakgate gode kyllingpita, men enda bedre var de på GyroMania på havnepromenaden. Kjapp servering begge steder.

Chora: Sto Strato ligger i den øvre byen, Pano Chora, på den sentrale platiaen. Vi spiste et digert fat med pikilia, og det var nydelig. Funker som både taverna og kafé, og menyene er faktisk bøker med mye interessant lesing. Og, verd å nevne i trege Serifos: Det tok ikke mer tid enn normalt å få maten. Derimot:

I Kato Chora ligger To Perasma. Vinen kom raskt på bordet, men muligens fordi vi hadde lært oss å be om å få den med en gang. Så kommer tzatzikien etter 45 minutter, potetene etter nye 30. Etter 30 minutter til sier vi at de kan glemme resten av bestillingen vår, betaler og går. Nesten to timers venting, og ikke sa de unnskyld engang! Hva er det med Serifos og service? Vi spiste oss mette på GyroMania i Livadia den kvelden.

Megalo Livadi: Christina har sagt at den første tavernaen man kommer til i Megalo Livadia er bedre enn den andre. Den heter Kyklop eller noe sånn, og vi spiste en god lunsj der.

Til Sifnos
Båten til Sifnos er stappfull, stressende stappfull, den lukter av svette kropper og hva nå det er slags drivstoff ferger bruker. Vi sliter koffertene opp smale trapper som ikke heter trapper på båter men vi er for slitne til å tenke på det, og kjemper oss til en plass på dekk mellom to kjælne hunder og en svensk jente som sammen med venninnene har reist til Hellas på impuls denne morgenen, og skal sove på strendene om de ikke finner hotellrom. Vi er glade vi ikke er 18 igjen, for å si det slik.

Ingen taxier i Kamares, havnebyen på Sifnos, ingen romtilbydere heller, noe som kan skyldes at hvert eneste rom på øya er bortleid. Vi får reisebyrået vårt der til å bestille taxi (som kommer etter en halvtime), omgitt av fortvilte medreisende som ikke har sted å bo.

Reisebyrået heter Agean Thesaurus, og er ikke å anbefale. Fordi: Nei da, det var ikke nødvendig å bestille taxi på forhånd, det sto alltid masse taxier på kaien, sa de. Vel, det var en bagatell. Vi hadde imidlertid bedt dem skaffe hotellrom i Apolonnia, hovedstaden, og vi hadde tre krav: Eget bad, privat balkong og a/c. Når vi kommer fram til pensjonat Koukis har rommet vårt verken a/c eller privat balkong. Sistnevnte kan vi leve med, førstnevnte er krise. Vi skal være her i åtte netter, og vi kan ikke engang ha vinduet åpent, for de andre hotellgjestene går like forbi for å komme til sine rom. En vifte er alt de har å tilby. Vi klaget til reisebyrået, men hva kunne de gjøre? Det var fullt over alt. Plutselig virker strendene til de svenske 18-åringene ikke så ille likevel.

(Vi betaler 44 E/natten, her er ikke frokostservering, men kjøleskap på rommet. Ti minutt å gå til sentrum og baker og matbutikk, hjemover er det bare oppoverbakke...

Og verdens tynneste, hardeste madrasser.)

Apollonia og søstrene
Apollonia er bare en av flere småbyer som ligger mer eller mindre samlet oppi fjellene. Småbyene har mer eller mindre vokst sammen i et eventyr av typiske kykladehus, og her er nok småveier å vandre på til hele uken vår. For en nydelig by! Eller byer, da. Fotomuligheter i hopetall, velstelt og yndig. Jippi! Det er i hovedsak boliger her, og med unntak av de til gjengjeld meget livlige hovedgatene i Apollonia er det virkelig fredlig idyll. Selve taverna- og bargaten syder av liv til langt på natt, og innimellom ligger forholdsvis eksklusive butikker med smykker, litt sånn alternative klær, keramikk og annet kunshåndverk.

I Eksampela, en av Apollonas søstre, ramler vi over en severdig skulpturutstilling i skolehuset, og en annen søster (skjønt, det må vel være bror), Agios Lukas, har øyas eldste kirke. Den er imidlertid ikke særlig fint restaurert, og kirken Agios Giorgos i samme by er mye mer verd et besøk.

I Artemonas, nok en søster, er en fin platia med en vakker gammel kirke, to tavernaer og en bar. Og lokalt liv så det holder. De storslåtte rikmannshusene i Artemonas er også severdige, noen ligger fornemt tilbaketrukket i store, skyggefulle hager. Og på skolen var det lokal kunstutstilling.

Vi bor i Ano Petali, med imponerende utsikt over mesteparten av byene. Ano Petali er helt bilfri, de smale veiene, eller stiene, nærmest, er tildels omgitt av høye steingjerder med jorder på andre siden. Veien mellom Ano Petali og Artemonas må være noe av det fineste stykke vei i Hellas, særlig når solen er lav og kaster gyllent lys over alt. Husene tegner seg som kubistiske skulpturer mot vinmarker og frukthager og knallblå himmel. Steinlagte stier leder en lett vill, men her er lite og oversiktlig og så fint at man bare synes det er hyggelig å være på villspor. Granateplene er snart modne, det samme er druene, og fikenen er plukkemoden. Edens hage, rett og slett.

Det er for øvrig ikke lett å finne denne veien, den går blant annet via et uttørket elveleie. Vi fikk veiforklaring av en trivelig bonde første gangen vi gikk her.

Kastro, et must!
En dag går vi til byen Kastro, en enkel nedoverbakketur, tre - fire km fra Apolonnia, og man kan gå på en fin sti deler av veien, noe som jo høyner opplevelsen. Det terrasserte landskapet er nydelig, og etter en stund stiger Kastro opp foran oss, en liten topp av hvite hus mot en bakgrunn av sølvskimrende hav. Kastro er et sjeldent godt bevart eksempel på kykladisk arkitektur, og byen er fredet.

Vi går først den ytre runden rundt byen, på utsiden av bymuen. Helt på østspissen går trapper ned til en liten kirke som ligger på et nes. Den er nærmest omkranset av krystallklart vann, og folk bader fra klippene. Det frister, men vi har mer å se og ikke badetøy med uansett.

Byens indre er et eventyr av pittoreske hus. De minste, til arbeiderne, ligger nærmest bymuren, mens aristokratene bodde i byens midte. Vi besøker også det lille arkeologiske museet, som har noen funn verd å se. (Ja, vi er blaserte, vi har vært på så utrolig mange slike museer i Hellas, skjønner De. Akk ja.) Etter lunsj, og før vi tar bussen hjem, stikker vi innom en maleriutstilling og får lyst til å kjøpe kunst. Også denne er i et skolehus, kanskje bruker Sifnos skolene sine slik i ferien? I så fall: Hurra!

Chrisopigi og Faros en formiddag
Bussen til Chrisopigi stopper oppe på hovedveien (si fra til bussjåføren på forhånd hvor dere skal, så stopper han der), og en fin sti leder ned til det vesle klosteret, som ligger så vakkert på en liten øy. En minibro leder over til øya. "Vennligst ikke bad naken" anmoder et skilt, så man skjønner fort at dette er et kloster som ikke krever side skjørt og langermet bluse for å komme inn, omgitt av klippebadere som det er.

Vi går videre på stien til Faros, som er flott steinlagt og sikkert knusromantisk om kvelden. Vi passerer noen fine strender på veien, men har tradisjonen tro ikke badetøy med. Og vi er redde munkene skal se oss om vi bader nakne...

Faros er et lite og sjarmerende sted, fremdeles en fiskerlandsby, men med endel turisme. Vi spiser på et ouzeri som ligger på en platting ovenfor stranden, men maten er ikke noe å skryte av. Buss tilbake til Apolonnia.

Noen strender på Sifnos
Det er enkelt å ta seg rundt på Sifnos, for busstilbudet er umåtelig godt.

Platys Gialos regnes som Sifnos' beste strand. Fin sand, lang strand, rent vann, blått flagg og hele pakken. Vi kom 10:30, og stranda fyltes raskt opp etter det.

Vår favorittstrand på hele øyhoppingen ble ikke Platys Gialos, men Vathy. Fin sand, krystallklart vann, passe langgrunt, deilig vanntemperatur (varmt, altså), solstoler og parasoller, nydelige omgivelser - en drømmestrand. Sanden har små partikler som skinner i sølv og perlemor når solstrålene treffer dem under vannet.

Kamares har lang strand som er grovkornet lengst fra byen og så blir finere og finere jo lengre du kommer mot byen, nesten som melis helt innerst. Rent, deilig vann, stappfullt av folk i sanden. Havnebyen i seg selv er ikke så voldsomt spennende, synes vi, men vi var her bare en halv dag for å vente på fergen videre. Her er masse turister og lite karakter, ble vår konklusjon.

Mat og drikke på Sifnos
Apollonia: Restaurant Sifnos ligger i hovedgaten og har rikholdig meny. Vi valgte kikertkaker (revithokeftedes), kaperssalat og lokalsnekret pølse. Kjempegodt, men svært små porsjoner til den stive prisen. Kapers er forresten stort på disse øyene, vi kjøpte masse med oss hjem, for bedre kapers har vi aldri spist.

To Koutouki i hovedgaten bød på deilig ruccolasalat og knusktørre revithokeftedes, men de tok bare betalt for halve vinen...

Og så: Får jeg presentere: Adiéxodo! For en restaurant! Den ligger bortgjemt plassert, men er skiltet fra hovedgaten. Sifnos er berømt for å ha sendt gode kokker til hele Hellas, men han/hun på Adiéxodo må ha holdt seg på øya si. Vi spiser blant annet en geitegryte, kjøttet er kokt i vin og urter i leirgryte, og er mørt som smør. Dette er noe av det beste vi har smakt. De grillede, ostefylte auberginene er også fantastiske. Og vinkartet er bra. Hva mer kan man ønske? Dessverre oppdaget vi Adiéxodo sent, så vi fikk bare spist her et par ganger.

Volto, en liten bar i hovedgaten har meget bra musikk (men aldri gresk musikk) når dj'en kommer på jobb, og god stemning. Cosi er en stor bar i hovedgaten, med fin stemning og diger takterrasse. Men musikken er ikke noe å skryte av, etter vår smak, internasjonal og mainstream.

Ouzeri Lakis har vært i Apolonnia lenge, og de slafsete plastikkstolene er kanskje ikke verdens beste. Men gamlefruen som serverte var utrolig søt, og å sitte her på plassen (like ved museet) og se folk og busser komme og gå, gjorde dette til et favorittsted. Her traff vi også engelske Catherine og hippien. Han ble hetende hippien ("I'm an old hippie, you know"), siden han aldri presenterte seg. De bodde på Makis' campingplass i havnebyen Kamares, og fortalte at det var et utmerket sted bortsett fra en ting: Makis blir hysterisk om noen bråker, særlig etter vanlig leggetid.

Artemonas: To spisesteder her. Liotrivi skal være meget bra, får vi høre, men vi ble skuffet av en nærmest ihjelgrillet kylling. Det var jo ikke den stakkars kyllingens feil, altså, men kokkens. Kaperssalaten var imidlertid god.

Imidlertid likte vi maten på I Margarita mye bedre. Det er mindre og mer anonym taverna, og vi spiste en slags sausete tomat- og eggesalat, stekte poteter, torskekaker med skordalia (hvitløkspuré), to herlige lokale oster og spinatpai. Oh mama!

Kastro: Dolche skulle ha 8,50 E for en frappé og en frappuchino. Ikke akkurat billig, men fin utsikt.

To Astro, anbefalt taverna, serverte nydelig salat med uforglemmelige kapers, kruttsterk tirokafteri (ostesalat) og en fortreffelig oksegryte med squash.

Platys Gialos: Vi spiste ved stranda, på O Kapnisis, og fikk blant annet kjempegode fylte auberginer.

Vathy: Vår guru Matt Barrett (glimrende nettsider om det meste i Hellas), hadde anbefalt maten på O Manolis. Den vedfyrte ovnen var ikke i gang, men sverdfisken var nydelig likevel.

Kamares: Camaron er en italiensk restaurant som også har greske saker på menyen. Vi spiste herlig salat og ekte italiensk pizza med tynn bunn, også den herlig. Men herligst var vertinnen, så utrolig blid og hyggelig selv i dette landet hvor det er normen. Vi snakket sammen om blant annet diktere, og fant ut at mens vår norske André Bjerke har skrevet vakkert om Hellas, har deres Kavadias skrevet vakkert om Norge. Vi ble litt rørt alle sammen av denne gjensidige begeistringen.

Og ellers: Kjøp øyas berømte mandelkaker, Amigdalota. De er skremmende gode! De beste fant vi på det nederste av de to bakeriene i Artemonas.

Til Syros
Det er offisielt: Vi hater øyhopping. Å må være avhengig av disse fergene som aldri kommer på tiden og som sjelden er særlig komfortable. Nei, bil og fastland er en bedre kombinasjon. Men øyene er jo fine, så man får tåle litt ukomfort. Fergen til Syros var over én time forsinket, noe som sikkert må påregnes i høysesongen, men det er så umåtelig kjedelig å vente. Stakkars havnepoliti, vi maste hele tiden: Kommer fergen snart?

Turen går udramatisk via Serifos og Paros, og tar fem timer eller noe sånn. Vi ser at vi av praktiske årsaker burde lagt opp til en annen reiserute: Vi burde sløyfet Syros og heller tatt fergen til Sifnos' naboøy Milos, og så flydd derfra tilbake til Athen. Men vi gleder oss til gjensynet med Syros.

Etter å ha stått en stund i taxikø (nei, ingen romutleiere på kaia i Ermoupolis, Syros, heller, for dem som lurer på det), kommer vi endelig fram til hotell Arxontissa (55 E uten frokost) på plateia Iroon. Rommet er fint og nyoppusset, balkongen har utsikt over Ermoupolis og Ano Syros og Vrodero, og at det er en stor rundkjøring nærmest under bena på oss, føles helt flott. Jo, det er herlig å være tilbake i sivilisasjonen, vi liker det urbane bedre enn det landlige, sånn er det bare. Postkortvakre kykladebyer er greit for en stund, men levende liv i en genuin, pulserende by er nå bedre.

Vi så forresten aldri et menneske i resepsjonen på Arxontissa. Nøkkelen lå klar til oss da vi kom, en stund etter midnatt. På de tre nettene vi var der var resepsjonen ubemannet, inkludert da vi dro. Vi hadde betalt hjemmefra, så det gjorde jo ikke noe, altså!

Ermoupolis, du er fantastisk!
Ermoupolis er ikke bare Syros' hovedstad, men hele Kykladenes. Syros er ikke avhengig av turisme, og det merkes.

Byen har en overflod av neoklassisistiske hus, og jeg føler meg nesten hjemme, her er som i Nafplio bare mer storbyaktig. Faktisk har de to byene samme innbyggertall, ca 14.000, men Ermoupolis virker større av to årsaker: flere av husene her står tomme, og her er ingen "nyby" med stygge betongblokker som i Nafplio, her er det meste av god, gammel årgang. Syros var en sentral handelsby for hele Middelhavet på slutten av 1800-tallet, og den gang den mest moderne og mest kosmopolitiske i Hellas. Faktisk var den vurdert som hovedstad da Hellas ble fri fra Tyrkia, men siden den ligger på en øy ble tanken avvist (og Nafplio ble hovedstad i stedet i noen år, før den funksjonen ble lagt til Athen. Men det er en annen historie.)

Vi spiser egg- og baconfrokost på en rufsete havnekafenion som i følge sønnen i huset (han er ca 60, gamlefar jobber her også), har åpent hele døgnet. Deretter shopper vi, blant annet i markedsgaten Xiou. Her ligger blant annet matbutikken Prekas, for et utvalg! Vi tar kaffe på den sentrale platiaen som overvåkes av det stolte rådhuset, sist vi var her utnevnte vi det til "finere enn det norske slottet". De er nemlig ikke så ulike. Platiaen heter Miaouli, det har ikke noe med katter å gjøre, men er navnet på en frihetskjemper.

Prisene er lavere enn på de andre øyene vi nylig har vært på, og det feirer maken med å gå til barbereren for en skikkelig close shave, deilig luksus til 5 E. Vi spiser en lang lunsj, og vasker føttene på den lille bystranda, en steinete ministrand nord for havnen.

En dag med Anna Maria
Teamwork Holidays, som har kontor på havna i Ermopoulis, arrangerer guidede bussturer tre ganger om uka (tirsdag, torsdag og lørdag, om jeg ikke husker feil). Noen ganger er engelsktalende guide med. Vi ble guidet av greske Anna Maria, som også snakket litt engelsk for vår skyld innimellom. Hun var et sjarmerende oppkomme av historier om øya, og turen var både underholdene, lære- og opplevelsesrik. Først var vi rundt omkring i Ano Syros, den katolske og eldste bydelen, (som faktisk er en egen kommune), den har et tydelig kykladisk preg. Deretter dro vi ned i Ermoupolis, hvor vi ble vist grundig omkring i byen, blant annet inne på operahuset, i bydelen Vaporia som har flotte villaer og på Platia Miaouli. Hvis gresken min er til å stole på (noe den ikke er), så er det vanligvis omvisning inne på rådhuset også, men det var stengt denne dagen, 15. august.

Deretter kjørte bussen omkring på søndre kyststripe av Syros, med stopp i Finikas hvor vi spiste lunsj og badet. Hjemveien gikk tvers over øya, som blant annet har mange drivhus. Ikke på grunn av sola (eller mangelen på den) som vi er vant med, men for å utnytte vannet bedre.

Bussen henter folk fra andre byer før turen starter, og slipper dem av igjen etter Finikas, så man kan fint delta på dette om man ikke bor i Ermoupolis. Anbefales varmt!

15. august og El Greco
Maria himmelfartsdag (den 15.) er store greier i Hellas, og Assumption-kirken er senter for det meste. Dagen før finner vi den overdådig pyntet med friske blomster og frisk basilikum i store potter. I nitiden om kvelden ringer klokkene så fint og lenge, og en prosesjon går fra sentrum til kirken. Først et korps, så kirkelige menn bærende på et Maria-ikon, deretter helt vanlig folk bakerst, det er høytidelig og fint selv om grekerne ikke akkurat marsjerer i takt, men røyker og prater underveis som om det skulle være en hvilken som helst volta. Det skjer ikke så mye annet i anledning himmelfarten, iallfall ikke for oss som ikke er kirkegjengere, men på vår utflukt dagen etter besøker vi igjen kirken. Den har nemlig et berømt ikon (og her kommer en historie for de spesielt kunstinteresserte), malt av El Greco da han fremdeles het Theotokopoulos og bodde på Kreta. Flyktninger tok det med hit senere, og med tiden ble det nedsotet til det ugjenkjennelige. Først for 24 år siden ble det tilfeldigvis oppdaget hvilken skatt kirken hadde. Det unike med ikonet er ikke bare at det er laget av en meget berømt kunstner, men at det faktisk viser at El Greco hadde funnet sin særegne malestil før han dro til Spania.

Mat og drikke i Ermoupolis
Peri...tinos (ja, den heter det), ligger i en ende av havnepromenaden, en kafé/mezedopolion som serverer oss frisk salat og grillede kjempereker som smaker vidunderlig. Utsikten er flott, over bukten og den nydelige havnepromenaden.

Arxontariki ligger nord for Platia Miaouli, i et strøk fylt med kafeer og tavernaer. Særs god mat, vi åt blant annet kalv i plommesaus, spinatpai og potet- og kaperssalat.

Like over Arxontaki ligger ouzeri Stis Ninettas, og med mindre du ikke liker pølser bestående kun av fett og sener, bestill for all del ikke pikilia. Den besto nemlig av et stort stykke uspiselig pølse, noen cherrytomater og agurkskiver. Vertinnen fortalte oss at dette var den berømte Syros-pølsen som alle spiste. "Men de har kanskje ikke slike pølser i det landet dere kommer fra", sa hun en smule overlegent. "Vi elsker greske pølser, og har spist vår pølsevei gjennom Hellas", sa maken. "Jeg bor i Hellas", sa jeg. Da trakk hun på skuldrene og forsvant. Jeg tok kvelden som en slankekur, Leiv spiste giropita og giantes et sted på havna.

Megaron. Endelig gresk musikk! Megaron ligger sentralt i byen, og hadde levende musikk da vi var der, et lokalt band som spilte låter av blant annet Alkionoos Ioannidis og Ble. Men her spilles gresk i denne baren ellers også. Flott lokale, hyggelig betjening, vi elsket det!

Til Athen
Å, for en vederkvegelse det er å reise med fly! Iallfall når det går så knirkefritt som dette: Syros' vesle flyplass, ingen køer, god plass, behagelig a/c-temperatur, rent og pent, ingen forsinkelser, ingen bølger, ingen venting i stekende solskinn... Om man bare kunne øyhoppe kun med fly! Etter 20 minutters flytid er vi i Athen, koffertene kommer på rullebåndet idet vi kommer dit. Bliss!

Vår koumbaros Fanis møter oss på flyplassen sammen med søsteren Irini, vi drikker frappé før han skal fly til Thessaloniki, og Irini kjører oss til hotell Best Western Doré i Kypseli (65 E inkl frokost), en bydel nord for det Arkeologiske museet i Athen. Vi har vært i Athen mange ganger, men først siste gangen oppdaget vi Kypseli, en tettbefolket bydel med et par gater som har mer landsby- enn storbypreg. Særlig den ene, Fokionos Negri, er bred som en dobbel aveny, med park langs hele gaten og kafeer, barer og ulike typer spisesteder på hver side, bilfri og turistfri. Glimrende, vi kan ikke bo bedre enn her. Shoppingmulighetene er perfekte (billigere enn Plaka/Ermou, det er salg på klær og jeg går amok), og bussene går hele tiden både til sentrum og andre steder. Metrostatsjonen Victoria ligger 15 - 20 minutters gange unna.

Døden i Athen
Det er alltid så mye å gjøre i Athen, og her tar jeg bare med et par av aktivitetene vi hadde denne gangen, som begge er morbide:
Det er to kirkegårder i Athen som er verd et besøk: Keramikos og Proto Nekrotafion.

Sistnevnte Athens "første kirkegård" er stedet hvor de rike og berømte begraves. Her er nemlig stappfullt, og sliterne blant oss får bare plass her om familien allerede har et gravsted. Åh, hvor her er vakkert! Solstrålene spres mykt gjennom løvverket ned på de hvite marmormonumentene, noen av dem små templer, andre med skulpturer, andre igjen med enkle kors. Det er stille og fredelig og nydelig og litt trist.

Keramikos er en kirkegård fra antikken, selvsagt ikke så fin som Proto Nekrotafion, men definitivt verd å se. Stedet er godt beskrevet underveis med informative plakater, og det var kjekt å se Athens gamle bymurer. Man begravde nemlig de døde utenfor bymurene i de dager. (Vel, de levende begravde man forhåpentligvis ikke i det hele tatt.) Men best på Keramikos er museet, som inneholder virkelige skatter! Skulpurer, svært godt bevart, og keramikk og andre småting som ga oss nye opplevelser selv om vi som nevnt er blaserte musevandrere.

Et tips om sightseeing i Athen: Boken Athens, a new guide, skrevet av Elisabeth Speller, gir oppskrift på åtte vandringer gjennom Athen, og selv om vi kjenner iallfall deler av byen godt, ga boken mye informasjon og beriket turene selv gjennom kjente strøk. Blant annet la vi turen forbi Athens gamle boksehall (i Ermou 100), og ganske riktig: Han som har møbelbutikken tvers over veien har bokset der, og kom uoppfordret ut og fortalte om karrieren sin.

Mat og drikke i Athen
??? Dessverre har jeg glemt navnet på denne restauranten i Thissio, men med sine lysegule markiser er den områdets mest dominerende når man kommer gående oppover i retning fra metroen,. Den heter nesten London, tror jeg, noe sånn. Uansett, i følge maken har de verdens beste kleftiko. Han kan endel om kleftiko og pølser, den mannen min.

Kuzina i Adrianou 9, Thisio. Dette er et nyåpnet sted med innovativt gresk kjøkken. Denne turen har vi hatt mange fantastiske matopplevelser, så jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette. For dette var enda mer fantastisk. Jo, det er sant. Blant annet svinekjøtt med fiken og mandler, oohh! Pølsene, som lages på stedet, er sensasjonelle (bare spør husbonden). Den ene kvelden vi spiste her, var vi sammen med Irini, og vi tre ble mette på fire retter. Dette, pluss vin, vann og brød og det der, kom på 60 euro, og det var det så absolutt verd.

Psirri. Vi var i dette strøket (som lett lar seg kombinere med middag på Kuzina) med Irini, som er her "hele tiden". De fleste barene ligger i gata Miouli (frihetskjemperen igjen), og i følge Irini er det det samme hvilken av dem man går på. Det fylles fort opp, så man må være tidlig ute for å finne bord, halv ni, ni, råder Irini. Ellers blir man stående å vente til noen går. Her er både avslappende og livlig på samme tid, så hit skal vi komme oftere.

Ladókolla, Ymitou 46, er noe utenfor allfarvei, men nås greit fra Evangelismos-stasjonen. Denne tavernaen, som heller ikke er så gammel, er populær i nabolaget, og serverer ypperlig gresk tavernakost - på vokset papir (derav navnet). Glade omgivelser og hyggelige priser.

Spaghetteria A Modo Mio i Fokionos Negri har vi vært på før, og vi vet det er bra. Vi bestiller tre småretter a la meze, og det er mer enn nok mat. Menyen er veldig innholdsrik, også av greske retter. For øvrig finnes det et vell av gode spisesteder i Fokionos Negri, vi har iallfall aldri blitt skuffet der.

Chili, Fokionos Negri, Kypseli spiller gresk popmusikk. Mer kvalitet på musikken, fremdeles i hovedsak gresk, er det på Aroma Café i Fokionos Negri 74.

Baren Allotino oppdager vi ved en tilfeldighet. Vi skal til To Potiki i Eptanisou 9 sør for Fokionos Negri, et sted Kalimera-Yeasou har anbefalt på grunn av at de har levende musikk. Men stedet er stengt, sannsynligvis bare for sommeren. Allotino ligger like ved, på den trivelige lille Ag. Giorgos-plassen med landsbyplatia-følelse, og vi setter oss der hovedsakelig fordi Allotino har samme navn som stamstedet mitt i Nafplio. Men det er et fint sted å sitte med et glass vin - og her er bra whiskyutvalg.

Hilsen Admirala

© 1997 - 2012 Janne Eklund/Kalimera