Visst finnes det barn som bor sånn til at de ikke leker noe særlig. Barn som ikke får løpe fritt ute sammen med kamerater. Som mine barnebarn, for eksempel. Som er 'utenlandske'. Det er for risikabelt å slippe dem ut på egenhånd der de bor. Selv mange norske barn får ikke lov til å klatre i trær, men av helt andre grunner - de kan jo risikere å falle ned....og slå seg
.
Men når barnebarna er i Norge, lærer vi voksne dem både Tampen brenner, Boksen går og mye mer.
De
e l s k e r disse gamle lekene, selv når de må pågå innomhus. (Og ja da, farmor kunne tenkt seg gledeshyl på en
l i t t lavere frekvens nettopp da, men, men...
).
Takk for skriveriet ditt, MonicaP. Nok en gang. Det må ha vært et skjønt skue med alle disse barna som utfoldet seg i bryllupet
. Fortellingen får meg til å minnes egen oppvekst, s å m y e vi lekte. Med skrubbsår på knærne. Og så mye vi ubevisst lærte om sosiale koder og relasjoner og kultur. På tvers av alder og kjønn. Husker selv kanskje best de kjølige høstkveldene, før det ble for mørkt eller for kaldt eller for mye regn (alt ettersom hvilken grunn foreldrene fant på når det var dags å få 'ulveflokken' hjem).
Ingen tv eller duppeditter som forstyrret. Sånt fantes jo ikke. Selv om vi observerte Karlsvogna på himmelen og drømte om å få fly nær stjernene der oppe, kanskje som astronaut i eget romskip?