Det finnes innkastere, og det finnes innkastere..... Skoleeksempelet på den perfekte innkaster (hvis det først skal være en der), er vel Yiannis på Myrovolos i Chania. Smilende og alltid blid, enten man bare slår av en prat eller om man går inn. Gode sosiale antenner, så han trekker seg raskt tilbake når han ser at kunden helst vi ha fred. Følger med at gjesten får service innen rimelig tid, og hvis det er travelt og tar for lang tid, sørger han selv for å sette brød på bordet, tenne lyset, og sånne småting som gjør at man får følelsen av at man ikke er glemt. Slike innkastere har jeg ikke noe mot.
De fleste steder har jeg faktisk ingen problemer med innkasterne, eierne er ikke dummere enn at de ofte setter den hyggeligste og mest sosiale fyren de har til den jobben. Hvis man bare er tydelig nok, og sier fra hva man vil, er det som regel ikke noe problem å få studere menyen i ro og mak. I vanskelige tilfeller må man kanskje lese menyen uten å vise at man legger merke til at det står en innkaster ved siden og leser høyt. De "usynlige" innkasterne pleier også å gi opp ganske fort.
Men jeg har også brukt mye over en time på å gå langs rekka av restauranter i havna i Chania en stund før det egentlig er middagstid og det nesten ikke er folk ute, slå av en prat med innkasterne hvert eneste sted, bli invitert inn på kjøkkenet for å inspisere fisken, prate litt med kokken der inne, og gjerne få spandert en raki på noen av stedene. Kona synes også dette er trivelig, selv om hun som regel er usynlig både for innkastere og kokker, helt til jeg sier at hun også må få seg en raki, som hun da kan avslå eller akseptere. Man har jo ferie, og dette er da en flott måte å bruke en time man ikke har noe annet å gjøre...
Da jeg kom til den siste restauranten før sjøfartsmuseeet, stod forresten innehaveren klar.... "Jeg vet ikke hvem du er", sa han, "men jeg har sett du har blitt invitert inn hvert eneste sted bortover, så jeg vil gjerne at du kommer inn og ser på mitt kjøkken også".... For et øyeblikk følte jeg meg virkelig som en VIP, og tok selvfølgelig mot glasset med raki der også....
Det er kanskje et lite poeng at jeg aldri har spist på noen av restaurantene langs havnen. Jeg foretrekker stedene i gatene litt lengre bak havnen, hvor det er en blanding av turistfeller med ekstremt aktive innkastere og høy bouzokimusikk, og de klassiske stedene hvor bestefar og bestemor koker og serverer, og ikke kunne drømme om å mase på folk for å komme inn.